«Motarbeider staten bærekraftige innkjøp?»

Dette skriver Kristin Reichborn-Kjennerud, Forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI, OsloMet:

Hva legger vi i ordet bærekraft når vi snakker om innkjøp i det offentlige? Bærekraft har tre dimensjoner; sosial, miljømessig og økonomisk. I offentlige anskaffelser betyr det at vi må se på flere elementer enn lavest mulig pris. Skoler, barnehager, sykehjem eller andre offentlige organisasjoner kunne for eksempel kjøpt lokal og fersk mat fra gårdsutsalg. Eller fra produsenter som ansetter folk utenfor arbeidsmarkedet. Det gjør de sjelden i dag.

I vårt forskningsprosjekt «Kjøp bærekraftig», ser vi at mange universiteter og sykehus, skoler, barnehager og sykehjem er bundet av avtaler med store aktører som de har inngått eksklusive rammeavtaler med. Det fører til at bare store leverandører kan levere tilbud. Kontraktene blir så store at mindre leverandører ikke får anledning til delta i konkurransen.

Slik trenger det ikke å være. Loven tillater faktisk mindre enheter som skoler, sykehjem, barnehager, fakulteter og avdelinger på et universitet å fungere som en egen innkjøpsenhet. Det vil si at de har lov til å handle med sitt eget budsjett.

Viken fylkeskommune og Eiker videregående skole er et godt eksempel på at det er mulig å inngå avtaler som gir mer fleksibilitet. De har skaffet seg et handlingsrom i sentrale rammeavtaler. Skoler i Viken som ønsker det, kan handle fra mindre leverandører. Viken fylkeskommune samarbeider også med organisasjonen Matvalget, som hjelper skolene med å planlegge kjøkkendriften og lage sunn mat fra bunnen av.

Offentlige organisasjoner legger for lite vekt på sosial eller miljømessig bærekraft i sine anskaffelser. De kjøper for lite økologisk, stiller for få bærekraftkrav, og er ikke flinke nok til å etterspørre sosial rettferdighet eller å handle med produsenter som skaper kollektive og sosiale verdier for lokalsamfunnet.